Skysstasjoner i Hemsedal

Skysstasjonene var sentra for samferdselen på bygdene, og staten gav penger til disse. Det måtte til alle tider vere et husrom og stall til hestene. Tallet på hester varierte mellom tre til åtte av gangen. Både kusk og hest skulle være klar til å rykke ut til alle tider på kort varsel. På sommerføre var det å bruke trille, eller karjol til finbruk, på vinterstid slede .

Skysstasjonene hadde pålegg om at farande folk måtte få husrom selv om det kunne være dårlig med betaling.

Den første skysstasjonen i Hemstdal var Ålrust, som lå langs den gamle ferdselsveien gjennom Hemsedal, litt lenger oppe i dalsiden enn dagens hovedvei. Skysstasjonen her var første stopp enten en kom Hallingdal sørfra eller over Golsfjellet fra Valdres. I 1843 og den ble flyttet til Medgarden i Eikre, rett ved grensa til Gol kommune. Da den ny veien mellom Robru og Ulsåk var ferdig i 1878, kom disse grendene i bakevja, og Granheim skystasjon ved Kleven overtok deres rolle.

Neste skysstasjon på veien vestover var på Øvre Tuv. Den ble startet i 1852, men flyttet seinere til nabogården Fausko. I 1860 skrev en gjest om oppholdet her: “Frua som serverte oss var godmodig og kanskje til og med vakker om ein berre hadde kunna sjå huda hennar slik ho eigentleg var frå naturen si side. Men heile dama var full av smuss og skilt og minte om ein hottentott. Berre under augene kunne ein sjå hudfarga hennar, for der hadde tårene frå all røyken vaska vekk skorpa som kroppen elles var dekt med. Ei slik “Spartanarinne”kom me ikkje over nokon stad elles i Norge.” (Ziegler, 1860).

Seinere var denne skysstasjonen ofte på flyttefot. Vestre Tuv overtok en stund, så ble det Bruvoll, der Hemsedal Hotell ligger nå, i noen år før Skogstad overtok. Skogstad var det første hotellet i Hemsedal, bygd i staselig sveiserstil og åpnet i 1905 med seks gjester.

Siste stopp for en krysset fjellene som skiller Hemsedal fra Lærdal, var skysstaasjonen Bjøberg, som ble anlagt alt i 1844. Det var en viktig og etter hvert en fin skysstasjon. Hemsedal var nok et u-land, med u-lands priser. Da han kom med regningen, viste Knut på Bjøberg til staten si prisliste som hang på veggen - vi kunne selv se hva det ville koste;

Overnatting for “simple folk” - 1 pence
Rom uten oppvarming - 6 pence
Rom med oppvarming og lys - 10 pence
Brød, smør og egg - 3 1/2 pence
Frukost med varm mat - 9 pence
Middag - 1 shilling
Kveldsmat - 9 pence
Ein kopp med te eller kaffe 2 1/2 pence
Ei flaske London Stout - 2 shilling
Ditto sherry - 2 shilling
Ditto port - 3 shilling
For og stall for hest, pr.dag - 5 1/2 pence

Til slutt kom verten med regningen- en latterlig lav priser. Men ikke alle engelskmenn er så heldig at de får betale i samsvar med prislista. Som regel blir det krevd mye mer, de måtte betale “engelske priser”. Det var bare får “snobbere”. “Dottera på Bjøberg hjepte til med beringa. Ho flaug av garde berrhovda med det gule håret flagrande i vinden og såg ikkje ut til å bry seg meir med den bitre kulda enn det bleikna dyrehovudet med gevir som var spikra fast over stalldøra”.

Kilde:
Arnold, 1872

Haugen på Gol

I 1732 ga Håvel Olson skjøtet på Treverket til Åsmund Ivarson for 250 rdlr. Men han tok unna en fjerdepart av garden. Og det tok han til eget bruk Haugen og Staka. Håvel hadde nok bygd opp dette bruket noen år før, nok da han flyttet fra Treverket, før 1727. Haugen ligger sørafor Treverket og er opprinnelig en del av Treverket.

Håvel Olson søre Hesla- Treverket (1675-1745), gift omkring 1716-17 med Kari Ivarsdatter Dokken (1699-1742). De hadde kongelig løyve til å gifte seg, den 4.sept.1716. De fikk 7 barn.

I 1716 ble Håvel Olson Treverket og Kari Ivarsdatter, bøtelagt for leiermål i “forbudne legg” - de var skylde i trea ledd, men hadde søkt Kongen om løyve til å gifte seg. Slektskapen vitnet får dem.

Håvel ble kalt på folkemunne Bergjis-Haugen, nok etter at han giftet seg opp igjen med enka i Bergji. Han skulle være uvanlig kraftig, en egenskap som også har synes seg av flere av etterkommere hans. En gang han var sjuk og sengeliggende, kom det en kranglefant inn i stua der han lå (på Haugji eller i Bergji). Folkene der hadde mer enn nok med å holde styr på denne krangleelka:” Å hente meen hit ska e kreiste n lite e`”. Men han var til vanlig en stillferdig kar. Han dro inn i huset inn avlinger og alt slags folk, og mange skulle ha hestehjelp i bygda. Han likte ikke at folk skrøt av han at han var svine sterk, som han var. Han tenkte slik at sånn var det bare og skulle være. Han arbeidet veldig hardt.

I 1745 var det holdt skiftet etter Håvel og Kari. Det ble registert løsøre: 2 gl. Hollanske gryter, 1 hoggøks, 2 bøtter med lokk, 1 kinne, 1 kiste uten jern, 1 vass-sår, 1 sørpebøtte, 1 vevrei, 2 mjølkeringer, 1 matfat, 1 balsefjøl og kjevle, 1 øltømme, 1 embar, 1 lita håndkvern, 1 knatrog, 1 hovtang og 2 vannbøtter.

Videre i gjennom tiden har det vært flere eierforhold. Men de fleste årene har Haugen slekten bodd der og de har mange etterkommere. Det livnæret seg på kyr, småkyr og dyrka mark med havre og bygg. Han ene av dem var lærer og det bør nevnes at en av dem var svært flink til og rosemale skatoll og andre ting.

Dette er en boplass som det har vært tater-følger som har overnattet å fått mat og losji får natten.

Selve husmannplassen har vært en boplass for Haugen-familen, som kom opprinnelig fra Setersdalen som valgte å bosette seg her.

En liten stue og et lite uthus. Bygningene står der fremdeles. Det er en solrik plass med unik utsikt til bygda. Det vites ikke om det er etterkommere av denne slekten som bor der i dag.

Nylende på Gol

Omkring 1884 solgte Svein Vilhelmson Treverket fra seks mål (sør opp for husa) av jorde heime til Ola Helgeson Hallen, som bygde opp et nytt bruk her. Det var holdt skyldeling i 1884. Ola Helgeson Brøtajorde- Hallen født 1840 død 1934 gift 1873 med Barbro Eiriksdatter. Svingen født 1847 død 1938.

De bodde første tia i Hallen under Berg. Da de flyttet hit, tok han med seg stua i Hallen og satt den opp igjen her. Han eide nok denne stua. Men det var ikke så lenge Ola greide seg her. Han overdro bruket videre, trolig først i 1890- åra uten hjemmel, til neste eier; Torstein Knutson Bakken (under Magnetun) født 1833 død 1916 gift 1866 ned Sigri Eivinsdtr. Dokken i Grøndalen, Hem født 1835 død 1882. De fikk 3 barn. Sigri var datter til Eivind Eivindson Dokken (1808-1889) og Kristi Jakobsdtr. Fra Huso (1810-1884).

Torstein Knutson ble omattgift med Ingebjørg Olsdtr. Velta f. 1854 død 1941. Ingebjørg hadde 2 barn fra før. Og de fikk 6 barn i sammen Torstein hadde Bakken til sist i 1880 åra. I 1889 bodde de i Valedokken, og i 1892 var dem kommet hit.

I 1926 skjøtet enka Ingebjørg Olsdtr. bruket til Ola for kr.1500.- men fikk tatt unna ei tomt oppmed veien, Nylende 2, og bodde der. Nylende ble overdratt til Olaf Henriksen, som i 1985 sjøtet stedet videre til Vidar Henriksen. De nytter stedet til feriested. Stua på Nylende 11 er sett sammen av Nylendestua og Tykjestua (bodstad-tomter fra søre Treverket).

Tatermoen på Gol

Moen (gnr.11, bnr.18) ligger mellom Berg og Stake og var bygselbruk til Berg. Bruket er i 1832 og 1845 blitt kalt på folkemunne for Tatermoen, men til nå vet vi dessverre ikke mer om hva som ligger bakom dette navnet. Det sies at det har bodd taterer her før Kristen Steinarson slo seg til her. Dette navnet, Tatermoen, har også blitt brukt på en del av det som nå er Gol sentrum, men her vet en at det har bodd tatere.

Den første en kjenner til som bodde her var Kristen Steinarson fra Nybråten eller Langeslet i Rukkedalen f. 1791, død 1860 gift 1816 med Kari Torsteinsdatter Ludderud, født 1791 og død 1869. De fikk 8 barn.

Tunet lå på øvre side av veien, det var Bjørlo som bygde på nytt tun. Huset er en halvannenetasje tømmerbygning, bygd 1914, senere modernisert, stolphus, og deretter ble det bygd nytt uthus. Bjørlo kjøpte ei stue, vissnokk på et av Lauvdokkbruka, som han satt opp igjen her. Denne stua brant ned. Siden kjøpte han et stolpe hus.

Det er om lag 19 dekar dyrka og 7 dekar mark og 19 dekar mark i fjell, støl og Og det var omkring 20 da produktiv skog.

Kilde:
Boka om Gol. Gars -og ætte soge. Bind IV GOL 1988.

Djupedalen på Gol

Djupedalen ligger rett for Storøyn og grenser mot sør til Hahaug og Viko. Bruket har vært en husmannsplass til søre Hesla siden midten av 1600-tallet. Bruket lå ellers sentralt til den tida ferselsveien gikk gjennom tunet her.

Den første en kjenner til som bodde her var: Amund Gulbransen Jupedal, trolig fra austre Golberg, døde etter 1674. Amund var trolig gift, men en kjenner ikke navn på kona eller evt. Barn. Han er nevnt første gang i krytirskatten 1657, da heter det at “Amund Dybedall” hadde tre geiter. I 1658 heeter det at “Amund Gulbrandsen Heltlaug, “ ehr altid siug och duer intet till at schatte”. Han er nevnt siste gangen som husmann under Hesla i 1673 og 1674.

I 1711 (skoskatten) er det ikke nevnt noen husmann her. Like etter var det en tjenstegutt i søre Hesla som giftet seg og ble husmann under gården, og som etter alt å dømme trolig bodde her: Torstein Knutson, nok fra en plass under Hesla , gift 1712 med Kari Pedersdatter. De fikk to barn.Neste bruker var Ola Hanson f.omkring 1700 død 1764 på Kongsberg gift 1730 med Kjersti Andersdatter f. omkring 1684 død 1753. De hadde ikke barn sammen, men Ola ble i 1745 som gift mann skriven far til Kari Olsdatter, mor var Margit Håvelsdatter. Haugen , gift Rust.

1739 stemte Ola Nørheim , som da eide søre Hesla, Ola for skyldig grunneleie for det året. 1 1742 hadde han vært i brullup på Eikle, og der hadde han kommer i klammeri med Knut Olson Storla som hadde dratt han etter håret. Dette ble det sak om i 1743. I 1745 fførte futen Ivar Wiel sak mot Ola for dette barnet han fikk med Marit Håvelsdatter. I 1747 ble han stemt for slagsmål med Erik Hersgard. Han er ellers nevnt som vitne med flere saker, siste gang i 1754, og da gav han opp og være 54 år. Like etter solgte han huset på plassen og flyttet til Kongsberg. Senere har det var flere eiere .

Djupedalen har vært en gammel hvileplass, her solgte dem og fikk servert både øl og brennvin. Det sies det er her på denne plassen Dypendalvisa ble laget, som synges mye blant de reisende.

Arbeidskolonien Bergfløtt

Foreningen “Kristelig forening til selvhjælp for forkomne” hadde vært svært så dyktige og de hadde greid å samle inn ca. 20.000 kroner til det formål å bygge en arbeidskoloni for “geseller og enslige mænd”.Foreningen midler ble overdratt til “ Foreningen til motarbeidelse av omstreifervæsenet” som forsatte den store innsamlingen av midler.

Om våren 1910 ble gården Bergfløtt i Lier kjøpt. Gården var på 202mål innmark, hvorav 140 mål var dyrket. Til gården hørte også 150 mål skog og en have på 10 mål med frukttrær. Gården hadde en besetning på om lag 20 kyr, 1okse , 9 ungfe, 1 årsgammel fole og 2 hester. For hele gården, samt aktier i meieri og torvstrøfabrikken, betalte foreningen 41 150, kr. Deretter gikk de straks i gang med planlegging av byggearbeidet. Det ble oppført en hovedbygning med to store fløybygninger i 2 etasjer. Hovedhuset innholdt 33 smårom til benyttelse av klienter. Da byggeprosjektet var ferdig , var pantegjelden på ca 28 000 kroner.

Søndag 22. oktober 1911 ble kolonien åpnet. Lier ordfører, hr. oberstløitnant Hofgaard, ønsket kolonien velkommen til Lier og ….”haapende, at mangen vandringsmand her maatte finde et hjem og forstaa, hvor godt et saadant er”. Ordførerens tale illustrerte på ingen måte den stemning som rådet i Lier. Uviljen og misnøyen var stor over at en slik koloni var blitt lagt der, spesielt av de nærmeste naboene.

Arbeidskolonien på bergfløtt var ikke beregnet på de reisende. Kolonien var anlagt for “geseller og enslige vandringsmænn”. Disse utgjorde en stor og voksende gruppe i Norge, noe som hang mye sammen med den sosiale utviklingen, og spesielt arbeidsledigheten på landsbygda og i byene i 1920-30 årene.

Den 22.oktober 1921 kunne Bergfløtt feire 10- års jublilum.Bestyrer Laurits Grytten, som hadde ledet arbeidet på Bergfløtt, kunne fortelle at 301 menn var blitt klienter. Av disse ca 2/3 at de kom fra( Kristiania)Oslo. De forskjelligste samfunnslag og yrker var representert. Det kom alle “frivillig”, men de forpliktet seg til et opphold på minst 4 måneder.

Alle klientene måtte arbeide med gårdsarbeid, og forskjellige slags håndverk.Det var bygd et snekkerverksted, skomakerverksted, malerverksted, børstebinderi , m.m. Men i 1918 kom spanskesyken hjemsøkt på Bergfløtt flere ganger, men ikke i særlig alvorlig grad. I 1920 var det to dødsfall av lungebetennelse.De 10 første årene ble, som nevnt fra før, 301 forskjellige personer. 199 var der en gang, 36 var der to ganger, 18 tre, 9 fire, 15 fem, 6 seks, 2 syv, 5 åtte, 4 ni, 1 ti, 1 elleve, 2 tolv og 3 personer var der hele femten ganger. I alt var det 652 opptagelser av klienter.

Av disse oppgav 408 personer å komme fra (Kristiania) Oslo, 50 fra Drammen og 194 fra landet forøvrig.Av de 301 personene oppgav 90 å være løsarbeidere, 32 snekkerkyndige, 24 sjømenn, 21 skomakere, 17 malere, 15 gårdbrukerarbeidere, 11 anleggsarbeidere, 10 husdyrrøktere,6 smeder, 5 bakere, 5 støpere, 5 tømmermenn, 4 sagbruksarbeidere, 5 murere, 3 sadelmakere, 3 blikkenslagere, 2 garveriarbeidere, 1 kontormann, 2 bryggearbeidere, 2 bokbinder, 2 slaktevenner, 1 sykepleier, 1 tapetserer,1 kurvmaker, 1 skuespiller, 1 hermetikkarbeider, 1 kelner,1 underoffiser, 1 gullsmed, 1 ingeniør og 1 dreier. 26 klienter på Bergfjøtt var løsgjengere og hadde tidligere ikke hatt arbeid. Alderen varierte mellom 15 og 78 år.

Kilde:
Carlsen, I.B.: “Foreningen til motarbeidelsen av omstreifervæsenet”, 1918-1921, s. 28-30.

Prosjektet får støtte fra Buskerud fylkeskommune

"Kulturminner bevart etter minoritetene i samfunnet vårt er lite påaktet. Det er imidlertid viktig å få kartlagt denne typen kulturminner knyttet til alle samfunnslag, folkegrupper og næringsveier i landet. Minoritetenes kulturminner er ikke kartlagt i Buskerud. Det er behov for denne typen kartlegging. Søker har gjennom sitt tidligere arbeid for lokalhistorie og lokalt kulturminnevern vist gjennomføringsevne og levert godt arbeid. Resultatene av dette kartleggingsarbeidet vil kunne benyttes som et ledd i arbeidet mot et av de nasjonale resultatmålene som er å gjøre fredningslisten mer representativ."

Dette er noe av det som utviklingssjefen i Buskerud fylkeskommune, Kjersti Bærug Hulbakk, skriver som begrunnelse for at fylket bør støtte prosjektet "De reisende i Buskerud". De folkevalgte i fylkestinget var enige, og på et møte 1/6-2011 ble det vedtatt å bevilge 100.000 kroner til gjennomføring av prosjektet. Dermed er vi et langt stykke videre mot å fullfinansiere dette.

Prosjektet har også søkt de enkelte kommunene i Buskerud om støtte, og så langt har vi fått positive svar fra Nore og Uvdal, Øvre Eiker og Flå.