Taterne drev med mange ulike håndverk, og de var dyktige. Deres arbeid var ikke synlig for den bofaste befolkningen på samme måte som bondens slit. I bondesamfunnet på 1800-tallet var hardt arbeid og slit en Guds gave, og den annerledes livsformen som taterne representerte ble som oftes sett på med mistenksomhet. Splintene som reiste på Vestlandet var eksperter på blikkarbeid. De laget bøtter av sink, brødbokser, takrenner, melkespann og mye annet kjøkkenutstyr. Det bør også nevnes at ostehøvelen var det en av taterne som oppfant. Samtidig var de reisende et nyhetsbyrå fra fjellbygder til flatbygder. De var budbringere, og alt som hadde skjedd av lykkelige hendelser til ulykkelige nyheter førte de med seg fra gård til gård. Tingene de lagde hadde de med i båtene og solgte til bøndene på gårdene. Mange tatere var også dyktige knivmakere og urmakere.
Når splintene kom med båtene sine inn fjordene i Sogn og Fjordane, var det kvinnene som sto for den første kontakten med gårdsfolket. På samme tid var det kona på gården som oftest tok i mot fremmendfolket. Mange kvinner av taterslekt hadde kjennskap urter og helbredende planter. De bar med seg remedier av ulikt slag, og det het seg at de kunne helbrede sykdom både på krøtter og husfolk. Men det var nok mange flere som var redde, for de kunne jo det motsatte også, nemlig å bruke skademagi hvis de ikke fikk det som de ville. Så det var nok best og være snill og varsom mot disse taterkjerringene. Vi tatere kalte det å ana på folk. Mange kunne spå ved å lese i hånden eller kaffegrut. Kvinner lagte korger, vevde ullbånd , de strikket og broderte. Alt ble solgt på gårdene. Som bytte fikk de mat, klær ullgarn og overnatting.
Et av de største taterfølgene på Vestlandet var Børefølget som hadde vinterbosted i Vik i Sogn. Vik var tilholdsted for mange tatere på slutten av 1800-tallet. Der bodde de om vinteren og produserte varer som de dro innover fjordene med og solgte i sommerhalvåret. Det sies at Børe-følget ble godt mottatt overalt enten de kom til Lærdal eller Luster. Mennene i følget var smeder, hesteskjærerer, sadelmakere, urmakere, rosemalere og feiemakere. Splintebåten kastet anker i fjorden og rodde inn mot land i prammer fullastet med varer. Og så var handelen i gang. Børe-følget reiste til den minste lille avkrok i Sogn. Det sier også at Børe selv var en stor personlighet som likte en god diskusjon enten det gjalt astrologi eller religion.
I 1972 ble Jørgen Larsen i forbindelse med sin 80 års dag interjuet i ” Haugesund Dagblad”. Han forteller at han ble født på en fjøslem i Kyrkjebø i Sogn, men at foreldrene etter hvert flyttet til Vik. Ivoksen alder flyttet han til Sørhaug i Haugesund. ”Merkelig nok ”, fortalte han, ” var det en liten tater koloni i Vik. En skjønn bygd i en vakker fjord”. Bestemoren var Børe- Marthe og faren ble kalt Børe. Derfra kommer navnet Børe- følget.
Fra slutten av oktober til begynnelsen av april bodde de fast i Vik. I familien var det både smeder, hesteskjærere, blikk og kobberslagere, rokkemakere, rosemalere,gyldenlærkunstere og urmakere. Om vinteren lagde de kniver, ljåer, melkespann kaffekjeler, lykter og vakre gjenstander som lysestaker av messing og kobber.
Børe-følget var et stort taterfølge og mange yrker var derfor representert, noe som var vanlig. Sognefjorden var vår- og høstarbeid. Om våren kom rastløsheten, og da lastet de alle tingene i storbåtene, og så seilte og rodde de inn til Luster og Lærdal - sørsiden inn og nodsiden ut. Jørgen Larsen forteller at han kjenner hver grend i hele fjorden. Sommeren seilte følget ned til Stavanger og opp til Ålesund. Jørgen Larsen ser tilbake på en tid som var preget av hardt arbeid, men også en opplevelse av frihet.
Kilder:”Vi var vår egen lykkesmed : Vær så god livet er ditt” Haugesund Dagblad 26 februar 1972.Thor Gotass: "Taterne: livskampen og eventyret." (Utg. 2000)
