Bofaste i Åsen ved Mjøndalen

Åsen i Mjøndalen har vært boplasser for noen reisende slekter i generasjoner. Familiene Iversen og mange av Brun slekten slo seg ned her. Og mange etterkommere av slektene bor der fremdeles der i dag.Husene lå spredt oppover åskammen imot Konnerud. På 1800-tallet bodde de fleste der opp i et hus med ett rom med et lite kjøkken, med kjøkkentøy som besto av skap og noen taburetter. Noen var heldig og hadde ei stueklokke og kanskje en slagbenk eller en seng til og trekke ut.

Mange av familiene hadde store vanskeligheter med å skaffe barna mat, så de måtte gå fra gård til gård og tigge, eller spørre om de hadde et arbeid de kunne utføre.Middagsmaten deres var poteter duppet i salt, grøt med eller uten flest, sild, makrell, saftsuppe av bær fra skogen og surprim til 7 øre for en mark fra setrene.

Det fortelles videre at ”skoene de brukte var tresko spikket ut av to-toms plank med ei lærreim over. Mange pleide å gå barbeint til langt utpå høsten.” Barneflokkene var store, men tæringen (tuberklose) og spansksyken tok mange barns liv.

Det å bosette seg var veldig viktig får de reisendefamiliene, fordi det alltid var ”klappejakt” på taterbarna av fut og lensmann. (Interju av Oscar, 80 år gammel).

Sundmoen - en leirplass ved Hokksund

I et skogholt i Hokksund, lå det en skogsslette før i tiden. Taterleiren lå på stedet Sundmoen. I dag er sletten for lengst borte. Industrifeltet ligger rett ved siden av, og bilfirmaer ligger nå på rekke og rad. Der det i dag ligger et gatekjøkken som heter Gallaksy, kan en bare følge veien rett frem og kjøre ned til Eikertun sykehjem (istedenfor inn på gatekjøkken- området). Cirka 2-300 meter inn i skogsholdet lå det en litt stor og åpen slette med grantrær som skygget litt.

Det er sein kveld. Alt er mørkt og stille i taterleirn. Slitne tatere sover tungt. Det eneste en kan se er at bålet gir noen små gnister og begynner snart å dø ut. Røyken bare ulmer. En kan se reisekista som står på bakken. Ved siden står sink, reint-vannsbøtta med lokk. Luften leker med klærne på snora som er hengt opp mellom trærne. En kan minnes at leiren ble brukt helt opptil 1970- tallet.

Det går en mann utover mot skogholtet. Han er kort og kraftig bygget, men lett på foten. Han stanser i skogholtet, holder seg skjult i mørket en stund for å roe pusten. Han bærer en pakke innslått i vokset papir. Hans navn er Fredrik. Han svor en hevn, og nå hadde han kommet tilbake. Han vet at bakom, kanskje bare en halv meter fra han, ligger blant andre rallarbasen Karl-Hønefossing, som ga han juling for noen uker siden. Nå skulle hevnen fullbyrdes. I dørgende stillhet tenner han pipen sin. Skulle det gry en ny slitets dag for folkene på tatersletta.

Klokken er straks halv tolv. Mannen smetter ut av teltåpningen og blir oppslukt av mørket i den skyggefulle skogen. En time i forveien hadde tateren stått ute på sletta og åndet litt frisk luft før han skulle køye. Lysninger fra stålet liksom lokker på han. Jo, der sto Karl-Hønefossing klar til bråk. Lynraskt var Fredrik som kom mer eller mindre hoppende på han. Og de basket i hop…Fredrik kjepp jagde karen ut av sletta og manet han at visst han ikke kom seg avgårde skulle han få. Halvt nakne og sjokkerte tatere tumlet rundt over alt. Elgbikkja gjødde ned mot Hokksund, hvor folk siden antok at mannen hadde flyktet. Panikken ble total da de trodde Fredrik hadde tatt livet av han.

Senere i den uka fikk de beskjed at Karl-Hønefossing hadde tretti minutter før midnatt eksplodert ei brakke i Hakavika. Alle i Hakavika våknet sjokkert etter den rystende eksplosjonen. Dynamittrøyken drev tjukk og sur over grantoppene. Hjerteskjærende hyl og nødrop skingret gjennom kaoset.

Boplasser og sletter

Det sies at Eikerbygdene var blant de første bygdene i Norge som ble bebodd, og vi vet med sikkerhet at hele bygda en gang har ligget under vann. Da inntaksdammen ovenfor Bjørkedokk ble bygget, fant man blåskjell i leira der.Fra gammelt av ble bekkene utnyttet. Det ble bygget møller av forskjellig slag, som f.eks kornmøller og grynmøller. Det sies at det en gang var 104 møller og kvenhus fra Horgen til Winnes.Videre ble det en industri veks i Nedre Eiker og Øvre Eiker var det jordbruket som det var og satse på. Mange reisende slekter har bodd eller oppholdt seg her i århundrede. Dem kom hit som hesteskjærere, hovslagere, kjeleflikkere, skorsteinfeiere,bøddlere, dasstømmere og rallere som bygde ut jernbanen, vektere, klokkemakere, gjøglere, og musikere og mange flere posisjoner.

Før var det i hver bygd bygdevektere eller mange kalte disse også ”ståtarkonge”. Da måtte de ha pass får og komme inn i bygda eller passere den til et annet distrikt.Mange av de reisende leverte ”lump” til cellouse fabrikkene og derav fikk det pass får og komme vidre på sine reiser. Andre slo seg ned og tung skogsarbeid eller på gårdene valgt de også. Kjeleflikkerne var de som arbeidet ved cellolosen, både på Eiker og i de forskjellig cellousefabrikkene rundt i landet, kan nevne også Borregården i Sarsborg.

Buskerud fylke er et deilig sted,
med mange farger så langt du kan se.
Her er det mange enger med blomster og stas,
og ute i naturen er de reisende folket ,
fri dagens mas.
Ved Drammenselva så grann,
ligger Bjørkenlund så skjønn.