Skysstasjoner i Hemsedal

Skysstasjonene var sentra for samferdselen på bygdene, og staten gav penger til disse. Det måtte til alle tider vere et husrom og stall til hestene. Tallet på hester varierte mellom tre til åtte av gangen. Både kusk og hest skulle være klar til å rykke ut til alle tider på kort varsel. På sommerføre var det å bruke trille, eller karjol til finbruk, på vinterstid slede .

Skysstasjonene hadde pålegg om at farande folk måtte få husrom selv om det kunne være dårlig med betaling.

Den første skysstasjonen i Hemstdal var Ålrust, som lå langs den gamle ferdselsveien gjennom Hemsedal, litt lenger oppe i dalsiden enn dagens hovedvei. Skysstasjonen her var første stopp enten en kom Hallingdal sørfra eller over Golsfjellet fra Valdres. I 1843 og den ble flyttet til Medgarden i Eikre, rett ved grensa til Gol kommune. Da den ny veien mellom Robru og Ulsåk var ferdig i 1878, kom disse grendene i bakevja, og Granheim skystasjon ved Kleven overtok deres rolle.

Neste skysstasjon på veien vestover var på Øvre Tuv. Den ble startet i 1852, men flyttet seinere til nabogården Fausko. I 1860 skrev en gjest om oppholdet her: “Frua som serverte oss var godmodig og kanskje til og med vakker om ein berre hadde kunna sjå huda hennar slik ho eigentleg var frå naturen si side. Men heile dama var full av smuss og skilt og minte om ein hottentott. Berre under augene kunne ein sjå hudfarga hennar, for der hadde tårene frå all røyken vaska vekk skorpa som kroppen elles var dekt med. Ei slik “Spartanarinne”kom me ikkje over nokon stad elles i Norge.” (Ziegler, 1860).

Seinere var denne skysstasjonen ofte på flyttefot. Vestre Tuv overtok en stund, så ble det Bruvoll, der Hemsedal Hotell ligger nå, i noen år før Skogstad overtok. Skogstad var det første hotellet i Hemsedal, bygd i staselig sveiserstil og åpnet i 1905 med seks gjester.

Siste stopp for en krysset fjellene som skiller Hemsedal fra Lærdal, var skysstaasjonen Bjøberg, som ble anlagt alt i 1844. Det var en viktig og etter hvert en fin skysstasjon. Hemsedal var nok et u-land, med u-lands priser. Da han kom med regningen, viste Knut på Bjøberg til staten si prisliste som hang på veggen - vi kunne selv se hva det ville koste;

Overnatting for “simple folk” - 1 pence
Rom uten oppvarming - 6 pence
Rom med oppvarming og lys - 10 pence
Brød, smør og egg - 3 1/2 pence
Frukost med varm mat - 9 pence
Middag - 1 shilling
Kveldsmat - 9 pence
Ein kopp med te eller kaffe 2 1/2 pence
Ei flaske London Stout - 2 shilling
Ditto sherry - 2 shilling
Ditto port - 3 shilling
For og stall for hest, pr.dag - 5 1/2 pence

Til slutt kom verten med regningen- en latterlig lav priser. Men ikke alle engelskmenn er så heldig at de får betale i samsvar med prislista. Som regel blir det krevd mye mer, de måtte betale “engelske priser”. Det var bare får “snobbere”. “Dottera på Bjøberg hjepte til med beringa. Ho flaug av garde berrhovda med det gule håret flagrande i vinden og såg ikkje ut til å bry seg meir med den bitre kulda enn det bleikna dyrehovudet med gevir som var spikra fast over stalldøra”.

Kilde:
Arnold, 1872

Haugen på Gol

I 1732 ga Håvel Olson skjøtet på Treverket til Åsmund Ivarson for 250 rdlr. Men han tok unna en fjerdepart av garden. Og det tok han til eget bruk Haugen og Staka. Håvel hadde nok bygd opp dette bruket noen år før, nok da han flyttet fra Treverket, før 1727. Haugen ligger sørafor Treverket og er opprinnelig en del av Treverket.

Håvel Olson søre Hesla- Treverket (1675-1745), gift omkring 1716-17 med Kari Ivarsdatter Dokken (1699-1742). De hadde kongelig løyve til å gifte seg, den 4.sept.1716. De fikk 7 barn.

I 1716 ble Håvel Olson Treverket og Kari Ivarsdatter, bøtelagt for leiermål i “forbudne legg” - de var skylde i trea ledd, men hadde søkt Kongen om løyve til å gifte seg. Slektskapen vitnet får dem.

Håvel ble kalt på folkemunne Bergjis-Haugen, nok etter at han giftet seg opp igjen med enka i Bergji. Han skulle være uvanlig kraftig, en egenskap som også har synes seg av flere av etterkommere hans. En gang han var sjuk og sengeliggende, kom det en kranglefant inn i stua der han lå (på Haugji eller i Bergji). Folkene der hadde mer enn nok med å holde styr på denne krangleelka:” Å hente meen hit ska e kreiste n lite e`”. Men han var til vanlig en stillferdig kar. Han dro inn i huset inn avlinger og alt slags folk, og mange skulle ha hestehjelp i bygda. Han likte ikke at folk skrøt av han at han var svine sterk, som han var. Han tenkte slik at sånn var det bare og skulle være. Han arbeidet veldig hardt.

I 1745 var det holdt skiftet etter Håvel og Kari. Det ble registert løsøre: 2 gl. Hollanske gryter, 1 hoggøks, 2 bøtter med lokk, 1 kinne, 1 kiste uten jern, 1 vass-sår, 1 sørpebøtte, 1 vevrei, 2 mjølkeringer, 1 matfat, 1 balsefjøl og kjevle, 1 øltømme, 1 embar, 1 lita håndkvern, 1 knatrog, 1 hovtang og 2 vannbøtter.

Videre i gjennom tiden har det vært flere eierforhold. Men de fleste årene har Haugen slekten bodd der og de har mange etterkommere. Det livnæret seg på kyr, småkyr og dyrka mark med havre og bygg. Han ene av dem var lærer og det bør nevnes at en av dem var svært flink til og rosemale skatoll og andre ting.

Dette er en boplass som det har vært tater-følger som har overnattet å fått mat og losji får natten.

Selve husmannplassen har vært en boplass for Haugen-familen, som kom opprinnelig fra Setersdalen som valgte å bosette seg her.

En liten stue og et lite uthus. Bygningene står der fremdeles. Det er en solrik plass med unik utsikt til bygda. Det vites ikke om det er etterkommere av denne slekten som bor der i dag.

Nylende på Gol

Omkring 1884 solgte Svein Vilhelmson Treverket fra seks mål (sør opp for husa) av jorde heime til Ola Helgeson Hallen, som bygde opp et nytt bruk her. Det var holdt skyldeling i 1884. Ola Helgeson Brøtajorde- Hallen født 1840 død 1934 gift 1873 med Barbro Eiriksdatter. Svingen født 1847 død 1938.

De bodde første tia i Hallen under Berg. Da de flyttet hit, tok han med seg stua i Hallen og satt den opp igjen her. Han eide nok denne stua. Men det var ikke så lenge Ola greide seg her. Han overdro bruket videre, trolig først i 1890- åra uten hjemmel, til neste eier; Torstein Knutson Bakken (under Magnetun) født 1833 død 1916 gift 1866 ned Sigri Eivinsdtr. Dokken i Grøndalen, Hem født 1835 død 1882. De fikk 3 barn. Sigri var datter til Eivind Eivindson Dokken (1808-1889) og Kristi Jakobsdtr. Fra Huso (1810-1884).

Torstein Knutson ble omattgift med Ingebjørg Olsdtr. Velta f. 1854 død 1941. Ingebjørg hadde 2 barn fra før. Og de fikk 6 barn i sammen Torstein hadde Bakken til sist i 1880 åra. I 1889 bodde de i Valedokken, og i 1892 var dem kommet hit.

I 1926 skjøtet enka Ingebjørg Olsdtr. bruket til Ola for kr.1500.- men fikk tatt unna ei tomt oppmed veien, Nylende 2, og bodde der. Nylende ble overdratt til Olaf Henriksen, som i 1985 sjøtet stedet videre til Vidar Henriksen. De nytter stedet til feriested. Stua på Nylende 11 er sett sammen av Nylendestua og Tykjestua (bodstad-tomter fra søre Treverket).

Tatermoen på Gol

Moen (gnr.11, bnr.18) ligger mellom Berg og Stake og var bygselbruk til Berg. Bruket er i 1832 og 1845 blitt kalt på folkemunne for Tatermoen, men til nå vet vi dessverre ikke mer om hva som ligger bakom dette navnet. Det sies at det har bodd taterer her før Kristen Steinarson slo seg til her. Dette navnet, Tatermoen, har også blitt brukt på en del av det som nå er Gol sentrum, men her vet en at det har bodd tatere.

Den første en kjenner til som bodde her var Kristen Steinarson fra Nybråten eller Langeslet i Rukkedalen f. 1791, død 1860 gift 1816 med Kari Torsteinsdatter Ludderud, født 1791 og død 1869. De fikk 8 barn.

Tunet lå på øvre side av veien, det var Bjørlo som bygde på nytt tun. Huset er en halvannenetasje tømmerbygning, bygd 1914, senere modernisert, stolphus, og deretter ble det bygd nytt uthus. Bjørlo kjøpte ei stue, vissnokk på et av Lauvdokkbruka, som han satt opp igjen her. Denne stua brant ned. Siden kjøpte han et stolpe hus.

Det er om lag 19 dekar dyrka og 7 dekar mark og 19 dekar mark i fjell, støl og Og det var omkring 20 da produktiv skog.

Kilde:
Boka om Gol. Gars -og ætte soge. Bind IV GOL 1988.

Djupedalen på Gol

Djupedalen ligger rett for Storøyn og grenser mot sør til Hahaug og Viko. Bruket har vært en husmannsplass til søre Hesla siden midten av 1600-tallet. Bruket lå ellers sentralt til den tida ferselsveien gikk gjennom tunet her.

Den første en kjenner til som bodde her var: Amund Gulbransen Jupedal, trolig fra austre Golberg, døde etter 1674. Amund var trolig gift, men en kjenner ikke navn på kona eller evt. Barn. Han er nevnt første gang i krytirskatten 1657, da heter det at “Amund Dybedall” hadde tre geiter. I 1658 heeter det at “Amund Gulbrandsen Heltlaug, “ ehr altid siug och duer intet till at schatte”. Han er nevnt siste gangen som husmann under Hesla i 1673 og 1674.

I 1711 (skoskatten) er det ikke nevnt noen husmann her. Like etter var det en tjenstegutt i søre Hesla som giftet seg og ble husmann under gården, og som etter alt å dømme trolig bodde her: Torstein Knutson, nok fra en plass under Hesla , gift 1712 med Kari Pedersdatter. De fikk to barn.Neste bruker var Ola Hanson f.omkring 1700 død 1764 på Kongsberg gift 1730 med Kjersti Andersdatter f. omkring 1684 død 1753. De hadde ikke barn sammen, men Ola ble i 1745 som gift mann skriven far til Kari Olsdatter, mor var Margit Håvelsdatter. Haugen , gift Rust.

1739 stemte Ola Nørheim , som da eide søre Hesla, Ola for skyldig grunneleie for det året. 1 1742 hadde han vært i brullup på Eikle, og der hadde han kommer i klammeri med Knut Olson Storla som hadde dratt han etter håret. Dette ble det sak om i 1743. I 1745 fførte futen Ivar Wiel sak mot Ola for dette barnet han fikk med Marit Håvelsdatter. I 1747 ble han stemt for slagsmål med Erik Hersgard. Han er ellers nevnt som vitne med flere saker, siste gang i 1754, og da gav han opp og være 54 år. Like etter solgte han huset på plassen og flyttet til Kongsberg. Senere har det var flere eiere .

Djupedalen har vært en gammel hvileplass, her solgte dem og fikk servert både øl og brennvin. Det sies det er her på denne plassen Dypendalvisa ble laget, som synges mye blant de reisende.

Arbeidskolonien Bergfløtt

Foreningen “Kristelig forening til selvhjælp for forkomne” hadde vært svært så dyktige og de hadde greid å samle inn ca. 20.000 kroner til det formål å bygge en arbeidskoloni for “geseller og enslige mænd”.Foreningen midler ble overdratt til “ Foreningen til motarbeidelse av omstreifervæsenet” som forsatte den store innsamlingen av midler.

Om våren 1910 ble gården Bergfløtt i Lier kjøpt. Gården var på 202mål innmark, hvorav 140 mål var dyrket. Til gården hørte også 150 mål skog og en have på 10 mål med frukttrær. Gården hadde en besetning på om lag 20 kyr, 1okse , 9 ungfe, 1 årsgammel fole og 2 hester. For hele gården, samt aktier i meieri og torvstrøfabrikken, betalte foreningen 41 150, kr. Deretter gikk de straks i gang med planlegging av byggearbeidet. Det ble oppført en hovedbygning med to store fløybygninger i 2 etasjer. Hovedhuset innholdt 33 smårom til benyttelse av klienter. Da byggeprosjektet var ferdig , var pantegjelden på ca 28 000 kroner.

Søndag 22. oktober 1911 ble kolonien åpnet. Lier ordfører, hr. oberstløitnant Hofgaard, ønsket kolonien velkommen til Lier og ….”haapende, at mangen vandringsmand her maatte finde et hjem og forstaa, hvor godt et saadant er”. Ordførerens tale illustrerte på ingen måte den stemning som rådet i Lier. Uviljen og misnøyen var stor over at en slik koloni var blitt lagt der, spesielt av de nærmeste naboene.

Arbeidskolonien på bergfløtt var ikke beregnet på de reisende. Kolonien var anlagt for “geseller og enslige vandringsmænn”. Disse utgjorde en stor og voksende gruppe i Norge, noe som hang mye sammen med den sosiale utviklingen, og spesielt arbeidsledigheten på landsbygda og i byene i 1920-30 årene.

Den 22.oktober 1921 kunne Bergfløtt feire 10- års jublilum.Bestyrer Laurits Grytten, som hadde ledet arbeidet på Bergfløtt, kunne fortelle at 301 menn var blitt klienter. Av disse ca 2/3 at de kom fra( Kristiania)Oslo. De forskjelligste samfunnslag og yrker var representert. Det kom alle “frivillig”, men de forpliktet seg til et opphold på minst 4 måneder.

Alle klientene måtte arbeide med gårdsarbeid, og forskjellige slags håndverk.Det var bygd et snekkerverksted, skomakerverksted, malerverksted, børstebinderi , m.m. Men i 1918 kom spanskesyken hjemsøkt på Bergfløtt flere ganger, men ikke i særlig alvorlig grad. I 1920 var det to dødsfall av lungebetennelse.De 10 første årene ble, som nevnt fra før, 301 forskjellige personer. 199 var der en gang, 36 var der to ganger, 18 tre, 9 fire, 15 fem, 6 seks, 2 syv, 5 åtte, 4 ni, 1 ti, 1 elleve, 2 tolv og 3 personer var der hele femten ganger. I alt var det 652 opptagelser av klienter.

Av disse oppgav 408 personer å komme fra (Kristiania) Oslo, 50 fra Drammen og 194 fra landet forøvrig.Av de 301 personene oppgav 90 å være løsarbeidere, 32 snekkerkyndige, 24 sjømenn, 21 skomakere, 17 malere, 15 gårdbrukerarbeidere, 11 anleggsarbeidere, 10 husdyrrøktere,6 smeder, 5 bakere, 5 støpere, 5 tømmermenn, 4 sagbruksarbeidere, 5 murere, 3 sadelmakere, 3 blikkenslagere, 2 garveriarbeidere, 1 kontormann, 2 bryggearbeidere, 2 bokbinder, 2 slaktevenner, 1 sykepleier, 1 tapetserer,1 kurvmaker, 1 skuespiller, 1 hermetikkarbeider, 1 kelner,1 underoffiser, 1 gullsmed, 1 ingeniør og 1 dreier. 26 klienter på Bergfjøtt var løsgjengere og hadde tidligere ikke hatt arbeid. Alderen varierte mellom 15 og 78 år.

Kilde:
Carlsen, I.B.: “Foreningen til motarbeidelsen av omstreifervæsenet”, 1918-1921, s. 28-30.

Prosjektet får støtte fra Buskerud fylkeskommune

"Kulturminner bevart etter minoritetene i samfunnet vårt er lite påaktet. Det er imidlertid viktig å få kartlagt denne typen kulturminner knyttet til alle samfunnslag, folkegrupper og næringsveier i landet. Minoritetenes kulturminner er ikke kartlagt i Buskerud. Det er behov for denne typen kartlegging. Søker har gjennom sitt tidligere arbeid for lokalhistorie og lokalt kulturminnevern vist gjennomføringsevne og levert godt arbeid. Resultatene av dette kartleggingsarbeidet vil kunne benyttes som et ledd i arbeidet mot et av de nasjonale resultatmålene som er å gjøre fredningslisten mer representativ."

Dette er noe av det som utviklingssjefen i Buskerud fylkeskommune, Kjersti Bærug Hulbakk, skriver som begrunnelse for at fylket bør støtte prosjektet "De reisende i Buskerud". De folkevalgte i fylkestinget var enige, og på et møte 1/6-2011 ble det vedtatt å bevilge 100.000 kroner til gjennomføring av prosjektet. Dermed er vi et langt stykke videre mot å fullfinansiere dette.

Prosjektet har også søkt de enkelte kommunene i Buskerud om støtte, og så langt har vi fått positive svar fra Nore og Uvdal, Øvre Eiker og Flå.

Hesten og hunden var taternes følgesvenner

I de indre strøk av landet reiste familiene om sommeren med hest og vogn. Ofte kunne flere familier reise i følge. Hesten var utsmykket med fint seletøy med nysølvbeslag. Vognene var stort sett høye, med to hjul og sete i midten med polstrede armlener for voksne. Denne type vogn ble kalt” gigg” eller karjol, men hadde de en mindre kjerre ble den kalt “rulla”.

Om vinteren brukte de reisende hest og slede. Det kunne være en spissslede, med ett sete, men også breislede med to seter ble brukt. Tykketepper og skinnfeller måtte det ha med får kulda.

Barna og reiseutstyret, og en strisekk med høy til hesten og salgsvarene sine var alltid med i vogna. Vannbøtta av sink hang alltid bakerst på vogna.

De fleste følgene av reisende hadde en elghund, som var flink til å vasle om noen ubjudene gjester kom inn i leirene. Barna hadde alltid et godt forhold til hunden og passet godt på den, den ble stelt og koset med.

Illustrasjon av Torill Marø Henrichsen i boka "Vesle-Hjalmar og kilden" av Britt Karin Larsen og Liv Borge.

Elias Andersen og Elevine Fredriksdatter

Elias Andersen var født i Høland 17.februar 1894. Han var hjemmedøpt samme sted 6.april 1894 og ble konfirmert på Modum i 1908. 12.oktober 1940 ble han gift med Klara Elevine Fredriksen. Han døde i Tønsberg 7.januar 1975.

Foreldrene til Elias hete Alfred Eriksen eller Andersen, men brukt også etternavnet Oter. Han var født 27.oktober 1851 og ble gift 17.juni 1906 på Modum. Av yrke var han blikkenslager og hestehandler. Han døde 4.august 1922 i Drammen Konen hans var Elise Mathilde Karlsdatter, født 19.september 1867 i Horten og død 30.august 1910. Alfred Eriksens foreldre var Anders Eriksen og Marie Jensdatter. Han arbeidet som skomaker. Elise Mathildes foreldre var var Karl Sørvin Eliassen og hans kone Berthe Dorthea Syvertsdatter.

Alfred og Elise var stadig på reisefot. Rutene de fulgte var Modum, Hadland, Vestfold, Telemark, Numedal og Sogn.


Elias' søsken var:

• Artur Andersen, født på Hadland 1886. Han bodde på Borgenhaugen i Sarpsborg.
• Anton Andersen, født i Vivestad i Ramnes, Vestfold 9.oktober 1890. Døde i Høland 18.nov 1966.
• Fritjof Andersen, født i Sogn 1892 bodde på Ise og skal ha hatt flere barn.
• Ingvald Andersen, født i Telemark.
  
  Klara Elevine Fredriksen var født på Øvre Eiker 22.september 1895 og ble døpt 6.oktober samme år. Hun ble konfirmert på Øvre Eiker i 1909. Hennes far var Fredrik Fredriksen, født på Semsmoen 16.august 1848, på en gård som slekten eide i flere generasjoner. Hans yrke var jorddagsarbeider med kjøring. Han kom fra Hartmann-slekten på farssiden, og på morssiden var han av Palm-slekten. Disse taterslektene var av stor vandriar fra Sverige og Finland. Klaras mor het Marie Magdalena Eliasdatter Palm og var født i 1855. Hun var søskenbarn til Fredrik Fredriksen, som hun ble gift med.
  
  Foreldrene til Elevine, Fredrik Fredriksen og Maria Magdalena, Var mer fastboende, men var også ute på små reiser, blant annet i Numedal og Valdres.
  
  Klara Elevinea søsken var:
• Magnus Fredriksen, bosted Myreneje, Øvre Eiker
• Laurits Fredriksen
• Vilhem Fredriksen, født 17.mai 1893 på Semsmoen, Øvre Eiker
  
  Elias ble satt bort som liten hos en pølsemaker som gjerne ville at Elias skulle gå i læra hos han. Men han likte ikke dette mye, så han rømmet derifra. Da han ble voksen arbeidet han blant annet som gruveslusk og rallar. Han og Klara Elevine var bosatt på Ås i 1932-33, men er i august 1933 kommet til Nesbyen. På 1940-tallet bodde de på Lørenskog. I Tønsberg bodde de siste årene av sitt liv.

Vervede "tataresoldater"

”Tataresoldat” var et meget velkjent begrep i Sverige. De var mange av stor-vandringene som arbeidet ved artilleriet eller som regementsmusikere. De arbeidet som artillerihåndlangere, regimentstrommeslagere og volontær eller soldater. Artilleriet var på denne tiden et verved regement.

Forskning og andre undresøkelser kan vise til helt fra 1500-tallet som ble kalt løse folk som ble plassert som de vervede tropper. Men de fleste reisende kom under 1700-tallet til krigsmakten De vervede soldatene fullførte bare tjenesten under visse perioder av året. Resten av året handlet de hester eller livnærte seg på andre måter.

De som vervet seg inn ved artilleriet fikk mer aksept fra samfunnets side og ble dermed mer akseptable. Det aller viktigste var at de fikk pass, som ga dem frihet til å reise omkring. Det fantes også tilfeller av at Løsgjengerstiftelsen plasserte noen reisende eller landstrykere med tvang.

Allan Etzler mener til og med at slik ble de reisende først opptatt av samfunnet i Sverige og det skjedde ved krigsmarken.

Litteratur:

• Rehnberg 1967:23
• Heymovski 1969.
• Lindgren & Lindwall 1992
• Etzler 1944:78

Kniver og pisker - de reisende som håndverkere

Taterne drev med mange ulike håndverk, og de var dyktige. Deres arbeid var ikke synlig for den bofaste befolkningen på samme måte som bondens slit. I bondesamfunnet på 1800-tallet var hardt arbeid og slit en Guds gave, og den annerledes livsformen som taterne representerte ble som oftes sett på med mistenksomhet. Splintene som reiste på Vestlandet var eksperter på blikkarbeid. De laget bøtter av sink, brødbokser, takrenner, melkespann og mye annet kjøkkenutstyr. Det bør også nevnes at ostehøvelen var det en av taterne som oppfant. Samtidig var de reisende et nyhetsbyrå fra fjellbygder til flatbygder. De var budbringere, og alt som hadde skjedd av lykkelige hendelser til ulykkelige nyheter førte de med seg fra gård til gård. Tingene de lagde hadde de med i båtene og solgte til bøndene på gårdene. Mange tatere var også dyktige knivmakere og urmakere.

Når splintene kom med båtene sine inn fjordene i Sogn og Fjordane, var det kvinnene som sto for den første kontakten med gårdsfolket. På samme tid var det kona på gården som oftest tok i mot fremmendfolket. Mange kvinner av taterslekt hadde kjennskap urter og helbredende planter. De bar med seg remedier av ulikt slag, og det het seg at de kunne helbrede sykdom både på krøtter og husfolk. Men det var nok mange flere som var redde, for de kunne jo det motsatte også, nemlig å bruke skademagi hvis de ikke fikk det som de ville. Så det var nok best og være snill og varsom mot disse taterkjerringene. Vi tatere kalte det å ana på folk. Mange kunne spå ved å lese i hånden eller kaffegrut. Kvinner lagte korger, vevde ullbånd , de strikket og broderte. Alt ble solgt på gårdene. Som bytte fikk de mat, klær ullgarn og overnatting.

Et av de største taterfølgene på Vestlandet var Børefølget som hadde vinterbosted i Vik i Sogn. Vik var tilholdsted for mange tatere på slutten av 1800-tallet. Der bodde de om vinteren og produserte varer som de dro innover fjordene med og solgte i sommerhalvåret. Det sies at Børe-følget ble godt mottatt overalt enten de kom til Lærdal eller Luster. Mennene i følget var smeder, hesteskjærerer, sadelmakere, urmakere, rosemalere og feiemakere. Splintebåten kastet anker i fjorden og rodde inn mot land i prammer fullastet med varer. Og så var handelen i gang. Børe-følget reiste til den minste lille avkrok i Sogn. Det sier også at Børe selv var en stor personlighet som likte en god diskusjon enten det gjalt astrologi eller religion.

I 1972 ble Jørgen Larsen i forbindelse med sin 80 års dag interjuet i ” Haugesund Dagblad”. Han forteller at han ble født på en fjøslem i Kyrkjebø i Sogn, men at foreldrene etter hvert flyttet til Vik. Ivoksen alder flyttet han til Sørhaug i Haugesund. ”Merkelig nok ”, fortalte han, ” var det en liten tater koloni i Vik. En skjønn bygd i en vakker fjord”. Bestemoren var Børe- Marthe og faren ble kalt Børe. Derfra kommer navnet Børe- følget.

Fra slutten av oktober til begynnelsen av april bodde de fast i Vik. I familien var det både smeder, hesteskjærere, blikk og kobberslagere, rokkemakere, rosemalere,gyldenlærkunstere og urmakere. Om vinteren lagde de kniver, ljåer, melkespann kaffekjeler, lykter og vakre gjenstander som lysestaker av messing og kobber.

Børe-følget var et stort taterfølge og mange yrker var derfor representert, noe som var vanlig. Sognefjorden var vår- og høstarbeid. Om våren kom rastløsheten, og da lastet de alle tingene i storbåtene, og så seilte og rodde de inn til Luster og Lærdal - sørsiden inn og nodsiden ut. Jørgen Larsen forteller at han kjenner hver grend i hele fjorden. Sommeren seilte følget ned til Stavanger og opp til Ålesund. Jørgen Larsen ser tilbake på en tid som var preget av hardt arbeid, men også en opplevelse av frihet.

Kilder:”Vi var vår egen lykkesmed : Vær så god livet er ditt” Haugesund Dagblad 26 februar 1972.Thor Gotass: "Taterne: livskampen og eventyret." (Utg. 2000)

Solsetra - et fristed på Golsfjellet

Solseter Fjellstue og Kafeteria på Gol har vært en av de faste plassene der de reisende både hvilte og slo leir. For å finne stedet, kjører en mot Store-fjell, og etter mange bratte svinge er en der. Før lå det en stor garasje først i siste svingen, men den har brent, sies det. En ser Solsetra, der var det hjemlaget mat, og lenger bakom lå det en slette de de reisende kunne slå opp sine telt og hestene fikk vann og høy. De fikk også rom får natten. Dette var ett av de fristedene der de reisende alltid følte seg velkommen. Når en kjører cirka 1 kilometer videre, lå det samer der. De hadde sitt fristed med salg av ulike produkter, slik som de reisende hadde på Solsetra, der gikk handelen livlig.

Eierne av stedet var også fra de reisende slekter. I 1932 solgte Arne og Kari Gjelden Solset til Nils Nylende for kr 150,-. Stedet ligger på Rustebrenna. Nils Torsteinson Nylende var født i 1901 og ble i 1928 gift med Gunhild Halsteinsdatter Gaukedokken, som levde fra 1900 til 1948.

De reisendes kulturminner

De reisende, også kjent som romanifolket eller tatere, er en minoritet som tradisjonelt har blitt glemt og oversett i arbeidet med lokalhistorie og kulturminnevern. Også denne folkegruppen kan knyttes til fysiske kulturminner, som stedsnavn, reiseruter og leirplasser – og etter hvert som de ble bofaste også til faste boplasser. Arkivene inneholder mye materiale om det reisende folket, og ikke minst er det mange av de reisende som har interessante og verdifulle historier å fortelle.

Forfatter Liv Andersen og historiker Bent Ek vil nå begynne å kartlegge kulturminner etter reisende i Buskerud. Dette arbeidet er en del av et større skandinavisk prosjekt som har fått navnet ”Resandekartan” og som har ambisjoner om å kartlegge kulturminner etter de reisende i hele Skandinavia. I første fase av dette prosjektet er det Dalsland i Sverige og Østfold fylke som har blitt undersøkt. I neste fase står altså blant annet Buskerud for tur.

Prosjektet støttes økonomisk av Romanifolket/Taternes Kulturfond, men håper også på bidrag fra fylkeskommunen og kommunene i Buskerud. Men framfor alt er det viktig å komme i kontakt med folk rundt omkring i fylket som har noe å fortelle.

Bent Ek er historiker og vil arbeide med skriftlige kilder som kan kaste lys over de reisendes historie i Buskerud. Liv Andersen er selv av reisende slekt og har skrevet flere bøker om emnet. Hun vil stå for innsamling av den muntlige historien og ønsker derfor å komme i kontakt med alle som har noe å fortelle, både de reisende selv og andre som kan opplyse om steder der de reisende bodde eller overnattet. Sammen vil de to også kartfeste leirplasser og boplasser og dokumentere disse stedene gjennom foto og videoopptak.Ta gjerne kontakt med Liv Andersen (livan20@live.no) eller Bent Ek (bent.ek@bluezone.no) for mer informasjon.

Kilen på Steinberg

I et vakkert friområdet, der du kan finne sjele ro, ligger to leierplasser tett ved siden av hverandre, og som er omgitt av store bjørker og en del furu trær. Der fuglene synger, og du kan høre Drammenselva suser nedover. Langsomt glir sommer over til høst, som gull og blod står bjørker og furutrær på sletta før de må slippe bladene som flittige hender ikke har raket opp.

Kilen blir den kalt av "bosselendingene" selv, de som er fra Steinberg. Men de reisende familiene kalte området ”Semsmosletta”, fordi det var der Semsmoenslekta holdt til når de var på sine gjennomreiser. Opptil 5-6 følger kunne oppholde seg der. De som minnes de reisende her forteller at det var leirbål der de så ilden famle og røyken fra bålet fra tidlig morgen til seint på kveld. Sang og musikk, klokkehandel og hestehandel var deres gjesjeft. Rent vann hentet de fra de store husene overfor veien.

Nå i dag er det turveier fra Mjøndalen til Steinberg i Nedre-Eiker.

Taterstua på Nedbergkollen

Taterstua på Gamleveien mellom Mjøndalen og Vestfossen, Nedbergkollen var en boplass, der det også var mange i familien av de reisende som overnattet. De som bodde der var også av taterslekt.

Den hvitmalte, nedslitte, skakke stua sto omtrent rett ved et veikryss. Huset hadde et rom pluss et lite kjøkken, med en liten svart ovn i kjøkknet, der en liten klesnor var hengt opp over ovnen til og tørke klærne sine på.

Mange av de reisende var på besøk og overnattet i noen dager der. Men av de som bodde der var det hjerterommet og gjestfriheten desto større, og de følgene som kom midtvinters tok til takke med litt sterk kaffe og litt mat og kanskje en halm madrass på gulvet. Sengetøy hadde de med seg i kjerra, for å bruke andres sengetøy kunne føre til smittsomme sykdommer, og det var disse veldig redd de skulle bli rammet av.

Det fortelles at ”hver gang de hadde overnattningsgjester, kunne bygdefolket høre sang og musikk fra stua og kaffilukta lå som en svale over den lille stua.” Det var som oftes to til tre døgn før de dro videre på sine reiser. De fleste reiste videre til Flesberg, Rødberg, Nummedal ellers Valdres .

Nå er huset revet, bare grunnmuren står igjen.

Barneskrik på Daler

Det snakkes om skogens stillhet, men liv oppstår og leves der inn, og hvordan kan liv finne sted uten bevegelse, uten lyd? De som har vært der holder pusten, venter... Der er lyden igjen, sterkere nå. Kommer det noen på stien? Men det kommer ingen på stien, lyden stilner.

Nedenfor grustakene på Ryggkollen i Nedre Eiker lå det en skarp sving, rett før jernbaneovergangen. Her var det lett og gjemme seg bort. Leirstedet var omringet var grønn granskog, slik at ikke familiene fikk så mye innsyn, cirka 3-400 meter til hovedveien.

Det fortelles at sletta har vært i bruk helt opptil 1960-65. Som oftest var det tre–fire familier av gangen som slo seg ned der.Det kan fortelles fra denne leirplassen at ”her kom myndighetene, i de svarte bilene sine og hentet taterunger med tvang, noen slapp unna nå de rømte til skogs."

Derfor kan en gå inn og kjenne at det er både mystikk og mye vondt som har hendt her. De som ferdes her, de sier at de kan høre barneskrik inne på dette skogholtet fremdeles.

Bofaste i Åsen ved Mjøndalen

Åsen i Mjøndalen har vært boplasser for noen reisende slekter i generasjoner. Familiene Iversen og mange av Brun slekten slo seg ned her. Og mange etterkommere av slektene bor der fremdeles der i dag.Husene lå spredt oppover åskammen imot Konnerud. På 1800-tallet bodde de fleste der opp i et hus med ett rom med et lite kjøkken, med kjøkkentøy som besto av skap og noen taburetter. Noen var heldig og hadde ei stueklokke og kanskje en slagbenk eller en seng til og trekke ut.

Mange av familiene hadde store vanskeligheter med å skaffe barna mat, så de måtte gå fra gård til gård og tigge, eller spørre om de hadde et arbeid de kunne utføre.Middagsmaten deres var poteter duppet i salt, grøt med eller uten flest, sild, makrell, saftsuppe av bær fra skogen og surprim til 7 øre for en mark fra setrene.

Det fortelles videre at ”skoene de brukte var tresko spikket ut av to-toms plank med ei lærreim over. Mange pleide å gå barbeint til langt utpå høsten.” Barneflokkene var store, men tæringen (tuberklose) og spansksyken tok mange barns liv.

Det å bosette seg var veldig viktig får de reisendefamiliene, fordi det alltid var ”klappejakt” på taterbarna av fut og lensmann. (Interju av Oscar, 80 år gammel).

Sundmoen - en leirplass ved Hokksund

I et skogholt i Hokksund, lå det en skogsslette før i tiden. Taterleiren lå på stedet Sundmoen. I dag er sletten for lengst borte. Industrifeltet ligger rett ved siden av, og bilfirmaer ligger nå på rekke og rad. Der det i dag ligger et gatekjøkken som heter Gallaksy, kan en bare følge veien rett frem og kjøre ned til Eikertun sykehjem (istedenfor inn på gatekjøkken- området). Cirka 2-300 meter inn i skogsholdet lå det en litt stor og åpen slette med grantrær som skygget litt.

Det er sein kveld. Alt er mørkt og stille i taterleirn. Slitne tatere sover tungt. Det eneste en kan se er at bålet gir noen små gnister og begynner snart å dø ut. Røyken bare ulmer. En kan se reisekista som står på bakken. Ved siden står sink, reint-vannsbøtta med lokk. Luften leker med klærne på snora som er hengt opp mellom trærne. En kan minnes at leiren ble brukt helt opptil 1970- tallet.

Det går en mann utover mot skogholtet. Han er kort og kraftig bygget, men lett på foten. Han stanser i skogholtet, holder seg skjult i mørket en stund for å roe pusten. Han bærer en pakke innslått i vokset papir. Hans navn er Fredrik. Han svor en hevn, og nå hadde han kommet tilbake. Han vet at bakom, kanskje bare en halv meter fra han, ligger blant andre rallarbasen Karl-Hønefossing, som ga han juling for noen uker siden. Nå skulle hevnen fullbyrdes. I dørgende stillhet tenner han pipen sin. Skulle det gry en ny slitets dag for folkene på tatersletta.

Klokken er straks halv tolv. Mannen smetter ut av teltåpningen og blir oppslukt av mørket i den skyggefulle skogen. En time i forveien hadde tateren stått ute på sletta og åndet litt frisk luft før han skulle køye. Lysninger fra stålet liksom lokker på han. Jo, der sto Karl-Hønefossing klar til bråk. Lynraskt var Fredrik som kom mer eller mindre hoppende på han. Og de basket i hop…Fredrik kjepp jagde karen ut av sletta og manet han at visst han ikke kom seg avgårde skulle han få. Halvt nakne og sjokkerte tatere tumlet rundt over alt. Elgbikkja gjødde ned mot Hokksund, hvor folk siden antok at mannen hadde flyktet. Panikken ble total da de trodde Fredrik hadde tatt livet av han.

Senere i den uka fikk de beskjed at Karl-Hønefossing hadde tretti minutter før midnatt eksplodert ei brakke i Hakavika. Alle i Hakavika våknet sjokkert etter den rystende eksplosjonen. Dynamittrøyken drev tjukk og sur over grantoppene. Hjerteskjærende hyl og nødrop skingret gjennom kaoset.

Boplasser og sletter

Det sies at Eikerbygdene var blant de første bygdene i Norge som ble bebodd, og vi vet med sikkerhet at hele bygda en gang har ligget under vann. Da inntaksdammen ovenfor Bjørkedokk ble bygget, fant man blåskjell i leira der.Fra gammelt av ble bekkene utnyttet. Det ble bygget møller av forskjellig slag, som f.eks kornmøller og grynmøller. Det sies at det en gang var 104 møller og kvenhus fra Horgen til Winnes.Videre ble det en industri veks i Nedre Eiker og Øvre Eiker var det jordbruket som det var og satse på. Mange reisende slekter har bodd eller oppholdt seg her i århundrede. Dem kom hit som hesteskjærere, hovslagere, kjeleflikkere, skorsteinfeiere,bøddlere, dasstømmere og rallere som bygde ut jernbanen, vektere, klokkemakere, gjøglere, og musikere og mange flere posisjoner.

Før var det i hver bygd bygdevektere eller mange kalte disse også ”ståtarkonge”. Da måtte de ha pass får og komme inn i bygda eller passere den til et annet distrikt.Mange av de reisende leverte ”lump” til cellouse fabrikkene og derav fikk det pass får og komme vidre på sine reiser. Andre slo seg ned og tung skogsarbeid eller på gårdene valgt de også. Kjeleflikkerne var de som arbeidet ved cellolosen, både på Eiker og i de forskjellig cellousefabrikkene rundt i landet, kan nevne også Borregården i Sarsborg.

Buskerud fylke er et deilig sted,
med mange farger så langt du kan se.
Her er det mange enger med blomster og stas,
og ute i naturen er de reisende folket ,
fri dagens mas.
Ved Drammenselva så grann,
ligger Bjørkenlund så skjønn.