I et skogholt i Hokksund, lå det en skogsslette før i tiden. Taterleiren lå på stedet Sundmoen. I dag er sletten for lengst borte. Industrifeltet ligger rett ved siden av, og bilfirmaer ligger nå på rekke og rad. Der det i dag ligger et gatekjøkken som heter Gallaksy, kan en bare følge veien rett frem og kjøre ned til Eikertun sykehjem (istedenfor inn på gatekjøkken- området). Cirka 2-300 meter inn i skogsholdet lå det en litt stor og åpen slette med grantrær som skygget litt.
Det er sein kveld. Alt er mørkt og stille i taterleirn. Slitne tatere sover tungt. Det eneste en kan se er at bålet gir noen små gnister og begynner snart å dø ut. Røyken bare ulmer. En kan se reisekista som står på bakken. Ved siden står sink, reint-vannsbøtta med lokk. Luften leker med klærne på snora som er hengt opp mellom trærne. En kan minnes at leiren ble brukt helt opptil 1970- tallet.
Det går en mann utover mot skogholtet. Han er kort og kraftig bygget, men lett på foten. Han stanser i skogholtet, holder seg skjult i mørket en stund for å roe pusten. Han bærer en pakke innslått i vokset papir. Hans navn er Fredrik. Han svor en hevn, og nå hadde han kommet tilbake. Han vet at bakom, kanskje bare en halv meter fra han, ligger blant andre rallarbasen Karl-Hønefossing, som ga han juling for noen uker siden. Nå skulle hevnen fullbyrdes. I dørgende stillhet tenner han pipen sin. Skulle det gry en ny slitets dag for folkene på tatersletta.
Klokken er straks halv tolv. Mannen smetter ut av teltåpningen og blir oppslukt av mørket i den skyggefulle skogen. En time i forveien hadde tateren stått ute på sletta og åndet litt frisk luft før han skulle køye. Lysninger fra stålet liksom lokker på han. Jo, der sto Karl-Hønefossing klar til bråk. Lynraskt var Fredrik som kom mer eller mindre hoppende på han. Og de basket i hop…Fredrik kjepp jagde karen ut av sletta og manet han at visst han ikke kom seg avgårde skulle han få. Halvt nakne og sjokkerte tatere tumlet rundt over alt. Elgbikkja gjødde ned mot Hokksund, hvor folk siden antok at mannen hadde flyktet. Panikken ble total da de trodde Fredrik hadde tatt livet av han.
Senere i den uka fikk de beskjed at Karl-Hønefossing hadde tretti minutter før midnatt eksplodert ei brakke i Hakavika. Alle i Hakavika våknet sjokkert etter den rystende eksplosjonen. Dynamittrøyken drev tjukk og sur over grantoppene. Hjerteskjærende hyl og nødrop skingret gjennom kaoset.
Det er sein kveld. Alt er mørkt og stille i taterleirn. Slitne tatere sover tungt. Det eneste en kan se er at bålet gir noen små gnister og begynner snart å dø ut. Røyken bare ulmer. En kan se reisekista som står på bakken. Ved siden står sink, reint-vannsbøtta med lokk. Luften leker med klærne på snora som er hengt opp mellom trærne. En kan minnes at leiren ble brukt helt opptil 1970- tallet.
Det går en mann utover mot skogholtet. Han er kort og kraftig bygget, men lett på foten. Han stanser i skogholtet, holder seg skjult i mørket en stund for å roe pusten. Han bærer en pakke innslått i vokset papir. Hans navn er Fredrik. Han svor en hevn, og nå hadde han kommet tilbake. Han vet at bakom, kanskje bare en halv meter fra han, ligger blant andre rallarbasen Karl-Hønefossing, som ga han juling for noen uker siden. Nå skulle hevnen fullbyrdes. I dørgende stillhet tenner han pipen sin. Skulle det gry en ny slitets dag for folkene på tatersletta.
Klokken er straks halv tolv. Mannen smetter ut av teltåpningen og blir oppslukt av mørket i den skyggefulle skogen. En time i forveien hadde tateren stått ute på sletta og åndet litt frisk luft før han skulle køye. Lysninger fra stålet liksom lokker på han. Jo, der sto Karl-Hønefossing klar til bråk. Lynraskt var Fredrik som kom mer eller mindre hoppende på han. Og de basket i hop…Fredrik kjepp jagde karen ut av sletta og manet han at visst han ikke kom seg avgårde skulle han få. Halvt nakne og sjokkerte tatere tumlet rundt over alt. Elgbikkja gjødde ned mot Hokksund, hvor folk siden antok at mannen hadde flyktet. Panikken ble total da de trodde Fredrik hadde tatt livet av han.
Senere i den uka fikk de beskjed at Karl-Hønefossing hadde tretti minutter før midnatt eksplodert ei brakke i Hakavika. Alle i Hakavika våknet sjokkert etter den rystende eksplosjonen. Dynamittrøyken drev tjukk og sur over grantoppene. Hjerteskjærende hyl og nødrop skingret gjennom kaoset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar